Tidligere kom jeg
over en interessant artikkel
på Barnevaktens nettside som hevder at en ny metode på nettbrett har gitt
betraktelig bedre utslag ut i fra resultater utført i en undersøkelse i
Sollentuna barneskole, i Sverige. Fokuset plasseres ikke på selve apparatet,
men heller på hvordan nettbrettet anvendes. Ettersom dette er et viktig emne
for dette IKT kurset ble min nysgjerrighet vekket.
Konseptet
"skrive seg til læring" er at elevene bruker nettbrettene til å
opprette fellesdokumenter. Elevene og lærerne har alle tilgang til disse
dokumentene og kan gi "feedback" til hverandre underveis. Dette skal ha medført økt bedring i språk og
matematikk fag, forbedret elevenes lese og skrive ferdigheter, etc.
Videre stresser
artikkelen at strategi er viktig når denne metoden implementere. Dette var
synliggjort ved å understreke at tradisjonell undervisning gav bedre utslag enn
bruk av nettbrett uten fokus:
"Skrive seg til
læring"-undervisning med nettbrett > tradisjonell undervisning (uten
nettbrett) > ustrategisk undervisning med nettbrett.
Jeg er ikke
overbevist at dette kan kalles en "ny" metode. Grunnen for dette er
at konseptet av denne strategien, slikt presentert av artikkelen, minner
bemerkelsesverdig mye om Vygotskys proksimale
sone (og den sosiokulturelle læringsteorien generelt) - hvor elever
tilegner seg kunnskap ved å samarbeide og bygge på hverandres kunnskaper slik
at grensen for hva eleven kan lære selv utvides når de får tilgang til hjelp.
Likevel, jeg kommenterer på denne artikkelen etterson den er en veldig god eksempel på en digital variant av den
sosiokulturelle læringsteorien.
Bildet er gjengitt med Creative Commons Attribution-ShareAlike 2.0 Generic (CC BY-SA 2.0) lisens
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettMåtte korrigere litt på det første svaret :)
SvarSlettGodt å høre at svenskene er i gang med noe jeg kunne ønske at var lettere tilgjengelig i våre klasserom. Jeg har veldig troen på sosiokulturell læring, og man ser jo på forsking ganske langt tilbake hvor godt dette fungerer, t.o.m med noe så enkelt som f.eks læringspartnere i klasserommet (at elever sitter to og to og spør hverandre før de spør læreren). I forhold til det du nevner sist i innlegget ditt, så tenker jeg at det ikke er noe i veien med å kalle dette en ny metode, det finnes jo mange forskjellige metoder og tilnærminger innenfor denne store læringsteoriens "sfære", dette er altså en ny - digital variant som du sier:) Jeg kunne veldig godt tenkt meg å prøvd det ut:) Fint at faget inspirerer deg til å ta en nærmere kikk på slike artikler :)