Refleksjonsblogg – video

Høy og lav stemme.

 

Jeg har valgt å filme en del av en time med tanke på stemmebruk. Målet var å ha en innledning av en time med rolig stemme og en med en mer høylytt stemme.

Elevene viste ikke om filmingen slik at det ikke skulle bli en kunstig situasjon ut av det hele. Da timene begynte viste det seg at stemmen som var rolig fikk fort elevene til å lytte øre. Akkurat som om de ble nysgjerrige alle sammen. Det ble lettere å komme i gang med målet for timen og elevene ble mer rolige selv.

Timen hvor jeg hadde øket eller tilnærmet normalt volumet i starten av timene førte bare til at elevene bråket mer. Da jeg hevet stemmen måtte jo de heve stemmen for å bli hørt.

Det kan være fint å ha en tydelig og kraftig stemme, men det viser seg for min del at elevene blir mye mer oppmerksomme på lærer når det er en rolig innestemme.

Derfor jeg velger å sette fokus på stemmebruk etter noen år i yrket er fordi jeg i en av mine første praksisperioder fikk beskjed av praksislærer at stemmen min i noen situasjoner var for høy og at det kunne skape støy samt at stemmen tilslutt også kan ryke. Det er i mange situasjoner fristende å bruke høy stemme spesielt når man har det, men det jeg har erfart er at det lønner seg å prate rolig.

Det var rart å se seg i en slik sitasjon. Men det er mye god læring i å se seg selv på video.

Refleksjonsblogg fra et lite digitalt foredrag.

Jeg fikk dessverre ikke filmet meg selv i en undervisningssituasjon da jeg var i praksis. Derfor brukte jeg programmet Camtasia til å lage en screencast, et lite digitalt foredrag. Denne screencasten tar for seg en introduksjon til tegneprogrammet TPX. I videoen lager jeg en figur av en dumphuske, som skal være en illustrasjon til notater fra en fysikktime. 

Tilbakemeldingene jeg fikk på denne videoen var at jeg fikk det til å se enkelt ut, men at jeg snakket litt for fort og gikk for fort fram. Jeg kunne ha vært tydeligere i artikuleringen, og i det jeg ville formidle. Til en introduksjonsvideo å være kunne jeg med fordel ha gått igjennom flere av programmets funksjoner, og forklart litt grundigere hvordan man bruker disse funksjonene. Det var bra at jeg presenterte hurtigtaster, men at jeg må huske på at de som ser på denne videoen kanskje ikke har brukt disse før, og at dette også gikk litt over stokk og stein. Det var også en del bakgrunnsstøy som var litt forstyrrende.

Det jeg synes er en stor fordel med slike digitale foredrag, er at om det er noe man ikke forstår, eller om det er noe som gikk litt fort, så har man muligheten til å sette videoen på pause og å spole tilbake for å se det så mange ganger man vil. Det finnes helt sikkert flere slike som meg, som går litt for fort fram, og i tillegg snakker litt utydelig. Dette er gode tilbakemeldinger jeg vil ta med meg videre, ikke bare i produksjon av digitale foredrag, - men også i andre undervisningssituasjoner.

For å få gjennomført en økt hvor jeg skulle filme meg selv, mens jeg presenterte eller underviste et emne valgte jeg å benytte praksisperioden som arena. Ute i praksis var det hovedsakelig 7.trinn jeg fikk undervise for, og fagene var matematikk og kroppsøving.

Før jeg skulle filme, spurte jeg praksislærer om godkjenning for å få gjennomført prosjektet. Det fikk jeg lov til, og trengte ikke å få godkjennelse av foresatte, da kameraet skulle være rettet mot meg.

Det jeg ville analysere og se ekstra etter var forskjellen mellom oppstart og avslutte en matematikktime. Bakgrunn for dette var at jeg hadde fått gode tilbakemeldinger om at jeg var veldig flink i oppstarten av timen, og at det var ønskelig at jeg ble like god til å avslutte en time. Noe av resultatene som kom frem etter at vi hadde tittet på klippet var at jeg virket mer selvsikker og mer tydelig i beskjedene mine når jeg skulle starte et tema. Det virket som elevene forstod meningen og hensikten med det jeg gjorde og sa, og det var dermed lettere å få en dialog med elevene. Det som skjedde når jeg skulle avslutte timen var at det var mindre struktur i det jeg sa, og et resultat av det var at elevene ble mer urolige. En faktor som kunne være med på at det ble slik denne økta, var at jeg glemte å se på klokka. Dermed ble det mindre tid til å gjennomgå og oppsummere det jeg hadde planlagt.

Det å filme seg selv undervise er et supert hjelpemiddel for å bli en bedre klasseleder, ved at du konkret kan gå inn å se på ulike gestikulasjoner vaner eller uvaner, slik at du kan rette opp og få bedre flyt i timen.

Absolutt noe jeg kommer til å ta i bruk når jeg kommer ut i jobb.

Refleksjon rundt videoopptak av undervisning

Jeg filmet meg selv under praksis i en matematikktime jeg hadde i en 4. Filmingen ble utført med min iPhone, og jeg informerte elevene på forhånd om at det kun var meg som ble filmet. Dette var i orden for både elever og praksislærer, og oppmerksomheten deres ble ikke rettet mot mobiltelefonen under undervisningsøkten. Til tross for dette har jeg i bakhodet at elevene dog kan ha latt seg påvirke av filmingen, i form av noe mindre håndsopprekning og muntlig aktivitet i timen.

I hele min praksisperiode dette siste året har jeg vært på samme trinn i de to samme klassene, og det bærer preg av i videoen at jeg kjenner elevene godt. Jeg kunne navnene på alle elevene, og hadde opparbeidet med et handlingsberedskap på hvordan jeg på best mulig måte kunne håndtere elevgruppen.

Filmingen foregikk i oppstarten av timen, hvor jeg hadde frontalundervisning. Temaet for timen var måling, og vi gjennomgikk de ulike målene i en vaffeloppskrift de senere skulle lage. Elevene får komme opp til tavlen for å gjøre utregninger, og på den måten være deltakende i undervisningen.

Vi har sett hverandres filmer i basisgruppa, og gitt hverandre konstruktive tilbakemeldinger, slik at vi er bevisste på videre undervisning.
Jeg fikk tilbakemelding på at jeg har rolig stemmebruk, og at jeg er flink til å gå rundt i klasserommet fremfor å stå foran ved tavlen. Dette kan gjøre så at elevene er mer oppmerksomme, og gir meg som lærer mulighet til å kontinuerlig korrigere atferd.

Filming som et verktøy for egen vurdering anser jeg som nyttig, og tenker at flere kunne dratt nytte av dette. Jeg tenker ikke kun på studenter, men også lærere med flere års erfaring. Det gir rom for samtale og refleksjon i ettertid, og kan bidra til større bevissthetsgrad hos den som er filmet.
Ved å se seg selv, kan man finne ut hva man ønsker å endre på og hva man vil beholde eller forsterke. Jeg tror det er sunt å gå inn i en slik situasjon med en innstilling om at man skal finne det som er bra og det som kan bli bedre.

Refleksjoner rundt filming av egen undervisning

I løpet av praksisrunden på høstsemesteret i fjor nevnte praksislærer for oss hvor mye hun hadde lært av å filme seg selv i løpet av sin egen undervisning. Pussig nok var dette også det et av våre blogginnlegg i iktgruppen skulle handle om, så da var det jo bare å kjøre i gang J

På basisgruppen filmet vi hverandre og valgte i refleksjonsprosessen å konsentrere oss om formidling. Vi filmet ca. 5 minutter av hverandre, og senere på dagen skrev vi ned stikkord mens vi gikk igjennom klippene. Disse stikkordene, sammen med praksislærerens tilbakemelding lagde fundamentet for dette blogginnlegget.

Det var veldig stor forskjell på hvordan vi på gruppa tok dette med filmingen. De andre bar litt preg av det å vite at de ble filmet, mens jeg tenkte faktisk ikke på det engang. Timen var en sammfunsfagsøkt hvor jeg hadde om gudene i det gamle Hellas for femte trinn. Delen av undervisningen som ble filmet var nesten fra start, hvor jeg på whiteboardet tegnet og fortalte en historie jeg hadde lagd om to grekere som ba til de forskjellige gudene på ulike tider i livet sitt. Dette gjorde jeg for å vise frem gudenes «ansvarsområder» som f.eks at Zevs var gud over himmelen, lyn og torden. Når de to fiktive karakterene jeg fortalte om ba til Zevs var det fordi været var så forferdelig at de ville ha solen tilbake, og ba Zevs om å «slappe av litt». På samme måte gjorde jeg altså videre med de andre gudene, slik at de hadde noen knagger å henge de forskjellige på.

Jeg var veldig spent på å se meg selv, og det var faktisk veldig interessant. Helhetlig sett når det kommer til min egen læreridentitet føler jeg selv at jeg har blitt godt kjent med den, og er komfortabel med min egen formidlingsevne, så det ventet ikke de helt store overraskelsene på den fronten. Det var de små tingene som f.eks hvor hendene mine befant seg når jeg pratet, måten jeg gestikulerte på og hvordan ansiktet mitt oppførte seg når jeg snakket, tok i mot svar fra elevene etc.som flere ganger overrasket meg.. «Gjør jeg virkelig sånn der?» måtte jeg spørre meg selv og de andre. Noen av disse uvanene kunne jeg godt tenkt meg i fremtidig arbeid å jobbe med å få fjernet. Elevkontakten i løpet av filmingen var god, og jeg syns spesielt at måten jeg svarte elevene på deres spørsmål og svar var god. Selv om elevene ikke svarte helt korrekt etter det jeg var ute etter klarte jeg å se hvordan de hadde tenkt og derfor allikevel belønne dem for dette. En siste ting som flere påpekte, også praksislærer var at jeg var god til å holde elevenes interesse for temaet oppe, selv om jeg fler ganger måtte snu meg i korte runder for å tegne på whiteboardet. Det hjalp veldig at jeg først fortalte, og så tegnet i forhold til hva jeg nettopp hadde sagt, da vekte jeg elevenes interesse til å følge med.

Til slutt vil jeg si at dette nok ikke er siste gangen jeg ber noen om å filme meg i min egen undervisning, neste gang kanskje hele timen. Det er jo heller ikke noe i veien for å gjøre dette på egenhånd med en stående ipad f.eks. Spesielt i fag eller undervisningsformer man kanskje er litt usikker på hvordan best skal gjennomføres kan dette være et godt støtteapparat. Man lærer ved sine feil sier man jo, men dette forutsetter jo at man er innforstått med hvilke feil man gjør, og nettopp derfor vil jeg anbefale dette videre til kollegaer i fremtiden.

Matematikkundervisning i klasserommet

Matematikkundervisning i klasserommet

I praksis viste en medstudent meg siden www.multiplication.com som er en side med pedagogisk programvare som sikter seg inn på addisjon, subtraksjon, divisjon og multiplikasjon. Det som jeg synes er bra med siden er at spillene fenger elevene og at de ikke tenker over at det er matematikk de driver med, men heller ser på det som lek. Det jeg fikk høre av elevene var at de ikke tenkte så mye over at det var repetisjonsoppgaver de holdt på med, men at de ville komme videre til neste nivå.

Måten vi brukte siden på i praksis var som en stasjon i stasjonsundervisning. Dette var den mest populære stasjonen i timen og den elevene gledet seg mest til. Det var også lett å fange opp engasjementet til elevene da de stod oppe ved smartboarden. De spillene vi brukte var Knockdown multiplication, som minner om Angry Birds spillene, men elevene må klare ett gangestykke før de kan skyte den neste ballen. Vi hadde også stor suksess med spillet Granny Prix som er et spill hvor man løser gangestykker for å få gi din bestemor i rullestol mer fart og få henne først over målstreken. Siden har mange andre spill og jeg vil anbefale alle å sjekke ut siden, og bruke den i stasjonsundervisning eller som ledd i en matematikktime hvor man har tilgang til PC-er. 

Kahoot

Kahoot

Jeg vil skrive et lite innlegg om Kahoot etter å ha brukt dette i praksis. Kahoot er et program hvor man kan lage en quiz til elevene. Det som jeg synes er så bra med dette er at det kan brukes på mange forskjellige måter. Vil man lage en quiz for å sjekke ett tema kan man gjøre dette, eller man kan ha ukas leksesjekk gjennom Kahoot, dette skaper variasjon i undervisningen.

Det vi gjorde i praksis var den siste av disse og det jeg så med en gang var at elevene virkelig syntes det var morsomt og at det vekket konkurranseinstinktet hos mange. Det ble lagt opp til lek i klasserommet på en lett og morsom måte. Noe jeg også la merke til er at mange av elevene også fikk veldig gode resultater og at de som ville konkurrere mot hverandre, og som blir drevet av konkurranse, fikk mulighet til dette. Samtidig fikk de elevene som er roligere og kanskje typisk blir kalt de stille elevene muligheten til å svare i sitt eget tempo. Jeg mener derfor at Kahoot legger opp informasjonen og spørsmålene til hver enkelt elev, noe som jo er noe av det vi etterstreber som lærere.

Det jeg også syntes var bra med Kahoot er at man kan sette på en timer på hvert spørsmål. Dette betyr at man også har tid til å observere elevene ved å ha mulighet til å gå rundt i klasserommet. På den måten kan man selv se om elevene har fått med seg stoffet eller ikke. I vårt tilfelle oppdaget vi at en av elevene ikke klarte så mange av spørsmålene, selv om hun virker å være vel på nivå med de andre elevene i timene. Det som da er fint er at man etter å ha oppdaget dette kan bygge videre på observasjonene for å kunne hjelpe eleven senere. Selv om det jo også kan være tilfellet at hun bare ikke forstod åssen Kahoot fungerte. Det jeg derimot tar med meg fra Kahoot erfaringen er at dette er en god måte å få med seg elevene på, og noe jeg kan bruke senere for å gjøre oppsummering av informasjon morsommere. I tillegg får jeg lagt opp til mer bruk av ikt i undervisningen, noe jeg mener er positivt i vårt digitale samfunn. 

Er all bruk av ikt god bruk av ikt?

Er all bruk av ikt god bruk av ikt?

Ikt er en del av LK06 som en egen grunnleggende ferdighet. Dette betyr at det er et satsningsområde i skolen, men jeg har selv opplevd hvordan ikt blir brukt, og sett på, forskjellig ved ulike skoler.

Noen tanker jeg har gjort meg er at selv om en skole har smartboard i hvert klasserom så trenger lærerne opplæring i hvordan de skal ta i bruk disse. I praksis har jeg selv brukt både filmer, powerpoint og pedagogisk programvare som Kahoot eller matematikknettsiden multiplication.com i stasjonsundervisning. Dette er etter min mening god bruk av ikt i undervisningen da det bruker forskjellige sider innen ikt. Samtidig kan man bruke smart notebook for å lage opplegg for smartboard i så godt som alle temaer.

Det jeg derimot også har sett er at lærerne ikke vet åssen de skal bruke ressursen som for eksempel et smartboard utgjør. Noen steder har jeg opplevd at det bare blir brukt som en glorifisert og dyr tavle, eller at man bruker den mest til å se på Supernytt i matpausen. Det jeg da stiller meg selv spørsmålet om er: får lærerne god nok opplæring innenfor smartboard, og hvordan man kan bruke disse for å fremme læring? 

"Nye" digitale undervisningsmetoder

Tidligere kom jeg over en interessant artikkel på Barnevaktens nettside som hevder at en ny metode på nettbrett har gitt betraktelig bedre utslag ut i fra resultater utført i en undersøkelse i Sollentuna barneskole, i Sverige. Fokuset plasseres ikke på selve apparatet, men heller på hvordan nettbrettet anvendes. Ettersom dette er et viktig emne for dette IKT kurset ble min nysgjerrighet vekket.

Konseptet "skrive seg til læring" er at elevene bruker nettbrettene til å opprette fellesdokumenter. Elevene og lærerne har alle tilgang til disse dokumentene og kan gi "feedback" til hverandre underveis.  Dette skal ha medført økt bedring i språk og matematikk fag, forbedret elevenes lese og skrive ferdigheter, etc. 

Videre stresser artikkelen at strategi er viktig når denne metoden implementere. Dette var synliggjort ved å understreke at tradisjonell undervisning gav bedre utslag enn bruk av nettbrett uten fokus:

"Skrive seg til læring"-undervisning med nettbrett > tradisjonell undervisning (uten nettbrett) > ustrategisk undervisning med nettbrett.

Jeg er ikke overbevist at dette kan kalles en "ny" metode. Grunnen for dette er at konseptet av denne strategien, slikt presentert av artikkelen, minner bemerkelsesverdig mye om Vygotskys proksimale sone (og den sosiokulturelle læringsteorien generelt) - hvor elever tilegner seg kunnskap ved å samarbeide og bygge på hverandres kunnskaper slik at grensen for hva eleven kan lære selv utvides når de får tilgang til hjelp. Likevel, jeg kommenterer på denne artikkelen etterson den er en veldig god eksempel på en digital variant av den sosiokulturelle læringsteorien.

Bildet er gjengitt med Creative Commons Attribution-ShareAlike 2.0 Generic (CC BY-SA 2.0) lisens

Dataspillenes evne til også å påvirke positivt (ja, faktisk!)

Jeg vil i løpet av mine 200 ord i denne posten absolutt ikke bruke noe mer tid enn dette til å «state the obvious» - at dataspill har noen uhyre destruktive sider ved seg. Når det er sagt vil jeg isteden her poengtere noen av de positive sidene ved dataspill, som jeg selv har erfart, både som lærer og elev.

De mange forskjellige spillsjangerene som finnes der ute påkaller ulike kognitive krefter fra spilleren for at man skal kunne mestre de. Med det mener jeg at ut i fra hva for et type spill man holder på med, trener man ulike psykiske sentere av hjernen. Jeg er ingen hjernekirurg så jeg vil ikke gå dypere inn på nøyaktig hva som skjer, men heller fokusere på prosessen og utfallene.

I hurttiggående fp-spill (first person) spill beveger man seg som om man har armene foran seg, ofte med et våpen i hendene. I disse spillene trener man reaksjonsevnen til de grader – reagerer man ikke fort nok, så taper man. 

Mange av dagens spill krever at man gjentatte ganger gjennom spillets løp knekker koder og planlegger strategisk hvordan man skal komme frem til best mulig result. Slike strategispill trener både matematikkevnene når det kommer til hoderegning, statistikk, sansynlighet etc.I tilegg trener man hodet når det kommer til presisjon og timing.

Flere og flere spill baserer seg på historiske fakta og jeg har opplevd at flere elever har kunnet svare meg på emner i f.eks samf.fag uten at de har hatt om temaet på skolen. Svaret er ofte at de har sett det på film, men faktisk oftere at de har spilt et spill som har dreid seg om det samme emnet som undervisningen.

Tilst sist, men absolutt ikke minst vil jeg også ta med hvor mye mestringsfølelse det gir (ikke minst et barn) å komme seg igjennom et spill – å ha løst koden. I tillegg kan dataspill føle til sosialt samvær, både ved å diskutere disse men også gjennom tilgang til online og ikke minst lokal multiplayer.

Misforstå meg rett, dette rettferdiggjør ikke det faktum at overdrevent bruk av dataspill gir svært negative utfall, men det skal faktisk med i debatten at det finnes positive sider også. Tenk på det dere! J

Mvh,

Andreas 

Barneskolenes forhold til mobiltelefoner.

Hei!

Jeg har i løpet av mine praksisperioder vært rundt på fire ulike barneskoler. Bruken av IT i timene og som hjelpeverktøy har vært veldig forskjellig både fra skole til skole, men også fra lærer til lærer. Tilgjengeligheten har også vært veldig opp og ned, noen skoler har flere klassesett med pcer, mens andre har kun et datarom som går på rundgang mellom klassene, ofte utstyrt med et for lavt antall pcer til at hver elev får en maskin.

På samme måte er også reglene og tilgjengeligheten rundt mobiltelefonen veldig forskjellig. Selvfølgelig skal ikke elevene ha fri tilgang til slikt og en eventuelt medbrakt telefon skal ligge i sekken. Men hvorfor har noen skoler et så strengt forhold til smarttelefoner at ikke læreren engang kan initiere bruk av telefonen til egen undervisning?

Jeg utførte et prosjekt med Kahoot (en onlinetjeneste jeg tidligere har postet om her på bloggen) da jeg var i praksis sist. Med så mye påloggingskrøll og tilgjengelighetsproblematikk som grunnskolene i Østfold har når det gjelder pc-bruk så hadde det vært en befrielse når jeg vet at de fleste elevene i klassen har med seg en smarttelefon at de kunne fått brukt den akkurat i den ene timen! De elevene som ikke har med seg eller ikke eier en smarttelefon får selvfølgelig utlevert en laptop.

Jeg forstår at en ulempe ved dette er at elever som ikke eier en smarttelefon kanskje vil føle litt på en slik ordning, men de vil nok mye heller at vi gjennomfører timer som dette ved å sitte på en laptop enn at de ikke får prøve f.eks Kahoot i det hele tatt. Det er i hvert fall mitt syn på saken.

Mvh,

Andreas

Kahoot – En onlinetjeneste som er perfekt for både lek og leksegjennomgang i klasserommet.

På et møte med rektor i fjorårets praksisrunde viste han meg en utrolig lettvint og morsom onlinetjeneste ved navn Kahoot. Dette programmet fungerer som en spørrekonkurranse hvor så mange som vil (og som har fått spillets innloggingskode som arrangøren mottar) kan delta. Arrangøren går gjennom et brukervennlig oppsett som hjelper vedkommende med å sette opp spørsmål og de fire svaralternativene som hver oppgave krever.

Når alle deltagerne er inne i «lobbyen» starter arrangøren spillet. Spørsmålene popper opp  på arrangørens skjerm, noe som gjør det veldig gunstig å ha et smartboard i klasserommet slik at alle elevene ser dette. Samtidig viser spillerenes skjerm 4 ulike farger, som tilsvarer de 4 alternative på tavlen. Spillet er altså i gang og det er opp til eleven å svare rett, enten ved å trykke med musa om de sitter på pc, eller ved å trykke på fargeknappen på en smarttelefon eller nettbrett. Spillerne får ikke kun poeng for riktig svar, men har også muligheten til å tjene bonuspoeng for hvor kjappe de var til å svare. Etter hvert spørsmål kommer det en poengoppsummering og elevene får opp totalscoren sin og hvordan de ligger ann i forhold til de andre deltagerne. Dette spillet er kjempegøy, lærerikt og motiverende.

Jeg fikk selv prøvd ut Kahoot sammen med basisgruppa mi i forrige praksis med stort hell. De få problemene som oppstod var ikke så ille at de ødela på noen måte. Det tok litt lang tid å logge inn alle pcene på grunn av et treigt skolenettverk og spillet hang seg desverre opp litt for den ene av klassene vi prøvde ut dette på. Vi benyttet oss av tjenesten som en leksegjennomgang, og elevenes fokus var helt på topp. De buet høyt om de falt nedover listen og jublet med stor begeistring om de hadde tatt igjen noen. Denne form for «støy» følte vi at var helt okay, og ble det for ille var elevene lette å snakke til i mellom spørsmålene. De var fokusert på oppgaven, de fikk vist hva de kunne, og det er DET som til syvende og sist i en slik setting er viktig!

Mvh,

Andreas

Digitale samarbeidsverktøy

Vi har valgt å se på ulike måter å samarbeide over nett.

iWork i iCloud

Apples office pakke (iWork)

Det begynner etter hvert å dukke opp mange alternativer for samarbeid over nett. Gigantene har alle hver sin løsning. Den store fordelen med dette er selvfølgelig at man slipper å sette seg inn i noe helt nytt, når man trenger å samarbeide med noen. Ofte kan det være like så greit å holde seg til sitt favorittverktøy. For min del er det Apples iWork-pakke, med Pages, Keynote og Numbers.

iWork møter iCloud

La oss si at jeg og noen kolleger/medstudenter skal samarbeide om en presentasjon. I dette tilfellet oppretter jeg et dokument i Keynote på min mac. Når dokumentet er opprettet, sender jeg enkelt en delings-link til de andre i gruppa. Delings-linken kan sendes på mange ulike måter. Deleren har også mulighet til å passordbeskytte dokumentet. Nå er det bare for de inviterte å trykke på linken, og godta invitasjonen. Linken åpner iCloud.com, hvor det finnes online-versjoner av både Keynote, Numers og Pages. Dette gjør det mulig å arbeide med et hvilket som helst dokument, fra en hvilken som helst enhet. Så lenge man har en nettleser, kan man bruke programmene (det vil i praksis si at alle som har en nettleser har gratis tilgang på en fullstendig office-pakke).

Samarbeid

iWork for iCloud tillater at 100 mennesker kan arbeide på den samme filen samtidig. Filene kan være opp til 1 GB store, så det er få begrensninger, med andre ord. I dette eksempelet ville det vært naturlig at gruppen arbeider med ulike slides i presentasjonen. Endringene skjer i sanntid, så alle kan følge med på gruppens progresjon. Dersom flere i gruppen arbeider med akkurat det samme, og forsøker å overskrive hverandres informasjon, blir administratoren av dokumentet varslet, og får mulighet til å bestemme hvilke endringer som skal gjelde. De andre på gruppen får en pop-up-boks, med beskjeden «Hold that thought».

Sluttresultatet

iWork for iCloud fjerner fullstendig behovet for minnepennen. Når presentasjonen skal vises frem, kan man logge seg inn og åpne dokumentet i online-versjonen av Keynote. Presentasjonen kjører da som at programmet skulle vært installert på maskinen.

Dersom man likevel vil laste ned dokumentet, kan man velge å lagre det i flere filformater, som Powerpoint, PDF, film, HTML, eller som bildefiler.

Mikrofonens viktige rolle i spillverden - Teamspeak

Kommunikasjonens vktige rolle i gamingverden.

Helt siden multiplayervalget kom til pc-spillverdenen har kommunikasjonsverktøy vært i fokus. I flere strategispill fra 90-tallet ble chatfunksjonen implementert, oftest som en liten snakkeboks nede i hjørnet av skjermen som viste beskjeder fra de forskjellige spillerne man var i samme spill som. Denne kommunikasjonsformen er fortsatt veldig viktig, og brukes til å fortelle medspillere hva man tenker, og for å forvirre/utpsyke motstandere.

Mikrofonen tar over for tastaturet

De siste femten årene har det vært drøssevis av indie-program som har insett at å snakke i en mikrofon fremfor å bruke tastene når man skal kommunisere i et online spill ville forbedret både opplevelesen men også effektiviteten i multiplayerspill. Det startet med programmer som roger wilco og ventrilo. For å bevare den allerede dårlige båndbredden som isdn linjene hadde å tilby måtte også programmenes kvalitet senkes. Dette førte til støy og skurr som var til stor irritasjon for spilleren, men som eneste alternativ ble de allikevel nødt til å bruke dem. Mikrofonen var altså kommet for å bli.

Teamspeaks kvaliteter

De fleste programmene er i dag er veldig gode, både på lydkvalitet og brukervennlighet. Jeg vil allikevel fremheve Teamspeak som et godt verktøy, ikke bare til gaming men til generell sosial kommunikasjon. Teamspeak oppnår omtrent nesten samme kvalitet som sin komersielle rival Skype, men oppsettet og utseendet er veldig simplifisert opp i mot sitt formål. Jeg bruker Teamspeak daglig for å snakke med mine venner, og jeg vil nå fremheve noen sterke sider ved dette programmet - som også er grunnen til at jeg vil oppfordre mine elever til å bruke dette fremover som lærer. 

Så lenge man har adgang til en server (det koster ikke noe å sette opp en slik) kan man gå inn på et rom og være der så lenge man vil. Man kan altså "idle" i sitt respektive rom, mute seg selv hvis man ikke vil høres, men fortsatt være tilgjengelig gjennom chat og kan enkeltt gå tilbake til chatrommet ved å unmute seg selv for så å være tilbake i samtalen. Dette betyr at uansett hva man bedriver tiden med på pcen kan plutselig en kammerat komme online og snakke til deg - uten å måtte ringe opp for å sjekke om du er der som på Skype. På en server kan man opprette flere rom, hvor hvert rom kan være passordbeskyttet av administratoren(e). Dette betyr at om noen sitter og snakker sammen om noe privat, eller spiller samme spill, kan de snakke om dette uforstyrret inne på sitt eget rom. I tilegg kan man logge seg på Teamspeak på smarttelefoner og nettbrett, noe som øker tilgjengeligheten. Jeg tror at dette kan være til stor hjelp for grunnskole-elever ikke minst på ungdomsskolen for å holde en muntlig kontakt. Man kunne for eksempel hatt en klasseserver med forskjellige fag-rom eller gruppeprosjekts-rom som elevene kunne samarbeidet i, pluss et lobby-rom hvor alle kan snakke sammen om hverdagslige saker.

Mulige ulemper ved en slik form for kommunikasjon er på lik linje med andre sosiale nettsteder som f.eks facebook at slikt kan misbrukes. Man har et eget brukernavn når man logger inn, og dette kan byttes fra gang til gang. Det vil altså si at man kan utgi seg for å være en annen, selv om det å vil være vanskeligere med stemmen enn når man skriver. Det at romene er passordbeskyttet kan også ved feil bruk føre til at noen blir utestengt, derfor kan det være fint om læreren selv har en administrator tilgang.

Facebook som sammerbeidsplattform

I dette blogginnlegget skal jeg snakke om noen styrker og svakheter ved å bruke Facebook som en samarbeidsplattform. Det som, etter min mening, er en av Facebooks største styrker, er at det er noe som de fleste har i vårt digitale samfunn. Det er ett sted hvor mange mennesker har tilgang til hverandre, og hvor man lett kan finne og dele informasjon. Det jeg liker med Facebook, som en samarbeidsplattform, er at man kan dele så godt som alle typer informasjon. Om man jobber med en person alene kan man sende informasjon i chaten. Det samme gjelder om man jobber i en gruppe. Man kan sende filer, videoer, linker, oppgaver eller bruke det som en koordinasjonsplattform for å planlegge oppgaver. Dette er også noe vi har gjort på gruppa vår.

Det er derimot også noen sentrale svakheter jeg ser ved å kunne bruke Facebook. Ikke alle har Facebook, og om man skal samarbeide med noen som ikke har det, så må man finne på noe annet. Samtidig kan det være slitsomt å måtte sjekke chaten for informasjon fra lengre tid tilbake. Et annet problem er jo også det at man ikke kan skrive på samme oppgave ala det man kan i for eksempel Google docs eller Iwork. Dette gjør det også vanskeligere å redigere informasjon, i og med at man må sende det fram og tilbake i flere omganger, og at man ikke kan endre på det med en gang. Til slutt, om man jobber i skolen, må man ta hensyn til at Facebooks aldersgrense er 13 år; noe som betyr at man ikke kan bruke det i barneskolen. Facebook som samarbeidsplattform kan derfor ikke brukes i barneskolen.

På tross av noen åpenbare svakheter, så mener jeg at Facebook er en genial samarbeidsplattform, om enn helst om man skal organisere arbeid eller meninger. 

Hvordan Powerpoint/Keynote kan brukes (og ikke brukes) i klasserommet.

Jeg har delte meninger om Powerpoint/Keynote. Samtidig som det kan være et godt supplement til en undervisningsøkt, eller en forelesning, kan det også være et svært distraherende element. Dersom presentasjonen inneholder for mye tekst, eller fungerer som lærerens manus, fungerer det i mot sin hensikt, slik jeg ser det. Jeg har selv erfart hvordan en god Powerpoint/Keynote kan fungere som en støtte, samtidig som det bidrar til å levendegjøre temaet det snakkes om. Ved bruk av bilder og noen få stikkord, kan presentasjonen gjøre det lettere for elevene å forestille seg det det snakkes om, samtidig som det kan gi meg, som lærer, en støtte. På den annen side, har vi vel alle vært vitne til hvordan en powerpoint kan brukes på helt feil måte. Det blir svært vanskelig å følge med når det både presenteres store mengder skriftlig og muntlig informasjon samtidig. Spesielt hvis man forsøker å både ta notaer av det foreleseren sier, og det som står skrevet i powerpointen. I tillegg hadde det jo vært kjekt å faktisk få med seg det som blir sagt. Det er mulig det bare er meg, men min evne til multitasking strekker seg dessverre ikke så langt.

Det finnes en enkel suksessoppskrift på hvordan man kan misslykkes med powerpoint: 

1. Skriv så mye som mulig på hver side. 
2. La all teksten komme inn ved hjelp av storslåtte animasjoner (gjerne én og én bokstav av gangen). 
3. Pass på å ha en overgangsanimasjon mellom hver side.
4. Bruk god tid på å finne en bakgrunn med masse detaljer. Det er fint om du også er nøye med å ha forskjellige bakgrunnsbilder på hver side.
5. Fokuser på lesbarhet. Dersom bakgrunnen er i ca. samme farge som teksten, må elevene/studentene følge ekstra godt med for å klare å lese det som står skrevet.
6. Dersom du skal bruke powerpointen som manus, er det viktig at du forholder deg til den så lite som mulig. Bruk helst andre ord og uttrykk enn det som står skrevet. Snakk fort, og bla om til neste side før noen i «publikum» er ferdig med å notere. Et irritert publikum er et engasjert publikum.

All ironi til side. Noen av mine mest vellykkede presentasjoner, har vært i naturfag. Her har jeg for eksempel visualisert og konkretisert hvordan ulike typer daler dannes, ved hjelp av is og vann som graver, og linjer for å utheve dalenes former. Jeg har også hatt noen presentasjoner om bergarter. Da har det vært fint å kunne vise frem forskjellige bergarter, for så å legge over et «forstørrelsesglass», og se på strukturene i bergartene. Også i norskfaget har jeg sett hvordan presentasjoner kan brukes for å tydeliggjøre ulike temaer. I arbeid med ordklasser laget jeg for eksempel en interaktiv presentasjon, hvor elevene kunne komme opp i grupper, og markere/utheve ord, med ulike farger for ulike ordklasser. Dette engasjerte elevene.

En powerpoint som understreker og tydeliggjør det som presenteres muntlig, er en god powerpoint. For å oppsummere, tror jeg hensikt, minimalisme og mottakerbevissthet er viktige stikkord.

Film til egenvurdering

Jeg valgte å filme en undervisningsøkt mens jeg var utplassert i praksis. Som student er tilbakemeldinger fra andre en nyttig resurs. Jeg hadde derimot her mulighet til å se meg selv i aksjon, for så deretter å evaluere min egen undervisning. Timen jeg filmet var en matematikktime i 7-klasse. Temaet for timen var måling, og dette valget var ikke tilfeldig. Dette er et praktisk tema, som stilte meg som klasseleder på prøvelse. Hadde jeg filmet en undervisningsøkt der klassen kun hadde løst oppgaver hadde ikke refleksjonen vært like nyttig. Jeg brukte i-Phone til å filme, noe som sikkert ikke er optimalt, men fungerte bra nok til dette formålet.

Som sagt valgte jeg et praktisk tema. Jeg startet timen med å snakke om ulike måleredskaper, benevninger og målenøyaktighet. Målet med timen var å forklare elevene hvorfor vi bruker ulike redskaper, og at vi har ulik benevning avhengig av hvor nøyaktig vi trenger å være. Klassen ble delt inn i grupper, og fikk deretter utdelt ulike redskaper dem skulle bruke for å måle forskjellige ting. Jeg gikk rundt og observerte, samtidig som jeg kunne veilede hvis noen trengte det.

Jeg erfarte både under timen, og da jeg så videoen av timen, at dette ble en litt kunstig setting. Jeg var dog enkelte ting jeg la merke til når jeg så meg selv i «aksjon». Det er veldig viktig å ta seg tid til å komme med tydelige beskjed som alle oppfatter. Når klassen var satt i gang med arbeidsoppgavene var det vanskelig å få det stille nok til å gi eventuelle nye beskjeder. Da var klassen så fokusert og engasjert med det de drev med. Jeg tar med meg, etter å ha sett opptak av meg selv, at det lønner seg å ta seg god tid i starten av en time. Den roen/uroen som er da jeg setter i gang timen, blir på en måte «tillat» støynivå. Ved å sikre seg at flest mulig får med seg hva som skal gjøres eller beskjeden, fører dette også til at mindre tid forsvinner med å måtte gjenta samme beskjed flere ganger.

Når jeg så momenter fra denne timen i ettertid må jeg si at dette var et tema som engasjerte klassen. Jeg som klar og tydelig klasseleder ble dermed utfordret ved å holde et kontrollert støynivå. Dette føler jeg fungerte bra. Støynivået ble aldri for høyt, og klassen nådde de faglige målene for timen. De forstod at vi bruker ulike redskaper og benevning av praktiske årsaker. Det hadde ikke vært særlig praktisk å måle lengen av klasserommet med linjal, og brukt benevningen cm. Her må større måleredskaper til, for å gjøre jobben lettere, samtidig som meter kanskje er en bedre benevning for akkurat den oppgaven.

Jeg føler meg dermed fornøyd med undervisningsopplegget som helhet, og de erfaringene jeg fikk av å se meg selv i aksjon.  

Av; Niklas Roest

Film som vurdering av egen undervisning

Jeg filmet meg selv i forbindelse med et undervisningsopplegg i naturfag som jeg gjennomførte med en klasse på ungdomsskolen. Opplegget bestod i å gjennomføre et kjemisk forsøk i ulike grupper. Jeg valgte å filme under akkurat denne seansen fordi jeg ville se og vurdere meg selv i en annen sammenheng enn den typiske skoletimen.

Forsøket gikk ut på å blande sammen bestemte kjemikalier for å lage en skumvulkan og forklare den kjemiske prosessen. Noen av kjemikaliene var merket med faresignaler og jeg hadde ikke gjennomført forsøket med en hel klasse tidligere, så jeg antok at det kunne dukke opp uventede situasjoner som kunne blitt interessante å ha på film. Det meste gikk imidlertid på skinner, og opptaket (som ble litt lenger enn 5 minutter) ble av meg som demonstrerte og forklarte prosessen og svarte på spørsmål. Det er også verdt å nevne jeg fort ble revet med og glemte at kameraet rullet, så jeg vil mene at alt ble gjennomført slik jeg ville gjort det hvis det ikke ble filmet.

Det var mange grupper som utførte forsøket, så økten i sin helhet ble veldig hektisk og noe stressende. Da jeg så på filmen i ettertid la jeg merke til en del småting, og noen noe større ting, som trolig ville gått tapt til stresset ellers. Jeg fikk også bekreftet de tankene jeg gjorde meg opp i løpet av økten om hva jeg kunne endre i opplegget til neste gang. Ved å analysere filmen sammen med gruppa fikk jeg også andre innfallsvinkler og tips. Alt i alt var det en konstruktiv prosess som jeg lærte en del av.

Refleksjon rundt filming av egen undervisning.

Jeg valgte å gjennomføre denne oppgaven når jeg var ute i praksis. Der underviste jeg for det meste på 7. trinn og hadde matematikk og kroppsøving. For å gjøre denne oppgaven valgte jeg å filme oppstarten av en matematikktime hvor jeg fikk ro i klassen og hadde litt repetisjon fra hva vi hadde gjort forrige time. Før jeg gjorde dette hadde jeg snakket med kontaktlærer og spurt om jeg fikk lov, det var helt greit og jeg trengte ikke å gjøre noe mer siden jeg bare skulle filme meg selv. Før elevene kom inn i klasserommet satt jeg opp mobilen på kateteret og gjorde klart til å filme, jeg sa ikke noe til elevene om at det sto på.

På slutten av dagen satte vi oss ned og så gjennom filmen. Deretter diskuterte vi hva som vi syntes jeg hadde gjort bra og hva jeg kunne forbedre meg på fremover. Noe av det vi kom inn på i samtalen var at jeg hadde en tendens til å fikle med pennen jeg holdt i hånda når jeg ventet på et svar fra elevene som kunne skrives på tavle. Dette er noe som kan virke forstyrrende på elevene og kan ta vekk konsentrasjonen fra det de egentlig skal ha konsentrasjon på.

Det å filme sin egen undervisning kan være et bra redskap for lærere å bruke for å få sett hvordan de er i klasserommet og for å se hvordan man forklarer det som blir gått gjennom. Man kan da se på seg selv slik elevene ser på en hver eneste dag og får dermed et inntrykk av hvordan man kan bli oppfattet. Det er alltid greit å sjekke innimellom hvordan man gjør jobben sin og reflektere rundt dette, det kan gjøre så en tenker mer over hva en gjør og ikke setter seg fast i samme spor. Ved å filme kan en enkelt gjøre dette, det kan også gjøres ved at noen andre observerer timen, men det slipper man ved å filme selv. Da slipper man det at noen andre er inne i timen, noe som kan være ubehagelig for enkelte. Likevel får man noe å reflektere rundt i etterkant. Det kan også være lettere å få kolleger til å se på deg i og med at de kan se en film og ikke trenger å være tilstede i klasserommet, noe som kan være problematisk i en travel hverdag. 

Bruk av film for å vurdere seg selv

I denne oppgaven skulle vi filme oss selv i en undervisningssituasjon. Jeg så for meg at jeg ville ha problemer med å oppføre meg naturlig, så lenge jeg visste at jeg ble filmet. Jeg vurderte derfor hvor vidt jeg selv skulle være klar over om jeg ble filmet, eller ikke. Samtidig ville jeg gjerne observere hvordan jeg gjennomfører oppstarten av en time. Hvordan jeg legger frem opplegget for økten, og hvor tydelig/utydelig jeg informerer om det som skal skje. Til slutt falt valget på å vite om filmingen. Elevene ble ikke gjort oppmerksomme på at jeg ble filmet.

I gruppen vår filmet vi ca. 5 minutter av hverandres time, og valgte i refleksjonen å konsentrere oss om formidling. Da vi senere satte oss sammen for å gjennomgå filmklippene, så vi først på klippet sammen, og skrev ned noen stikkord som vi senere kunne bruke til felles refleksjon. Vi tok også med praksislærers tilbakemelding på timen.

Heldigvis klarte jeg å ignorere kameraet. Oppstarten ble derfor gjennomført som vanlig. Jeg vet ikke hvordan andre opplever å studere seg selv på film, men for min del ble jeg umiddelbart oppmerksom på veldig mange små ting, som for eksempel hvordan jeg beveger armene, hva jeg gjør med hendene, hvilke ansiktsuttrykk jeg bruker og hvordan jeg beveger meg i rommet. Da vi skulle arbeide med klippene i gruppa, lot jeg merke til hvor rolig jeg fremstod. Dette er noe jeg har fått tilbakemelding på flere ganger, både fra medstudenter og praksislærere. Akkurat denne timen hadde jeg norsk med femte klasse. Temaet for perioden var «fortelling», og vi skulle i gang med en fortellersirkel, hvor vi skulle improvisere en fortelling sammen. Dette er et tema jeg er svært komfortabel med. Jeg tror det gir seg utslag i kroppspråket og væremåten. Det hadde vært spennende å se seg selv i en annen time, hvor jeg ikke er like komfortabel. Filmklippet gjorde meg oppmerksom på et par ting jeg ønsker å forbedre, som for eksempel hvor jeg gjør av hendene mine i mens jeg snakker.

Gruppearbeidet med filmklippene ble gjennomført på omtrent samme måte som en tilbakemeldingsrunde, etter en gjennomført økt. Den store forskjellen var at også jeg kunne observere meg selv, og komme med synspunkter fra en observerende vinkel. Jeg tror nok jeg kommer til å bruke denne metoden igjen senere, for å observere meg selv i ulike situasjoner og timer.

TPX – et nyttig tegneprogram

Da jeg gikk på videregående, tok jeg faget Biologi 2. Læreren vi hadde i dette faget var utrolig faglig dyktig, og han introduserte oss for et tegneprogram som heter TPX. (Dette er gratis å laste ned.) Vi brukte TPX hver eneste time, og han forklarte oss hvordan vi skulle tegne figurene /illustrasjonene, hvilke funksjoner som skulle brukes, samtidig som han viste på det overhead. Det ble på en måte som «Learning by doing» i læringen av TPX, og hadde en stor læringseffekt - i hvert fall for meg. Da illustrasjonen var ferdig, limte vi den inn i word-dokumentet hvor vi skrev notater, og til sammen utgjorde dette meget gode notater fra timene, og var for meg uvurderlig. TPX har vært veldig nyttig for meg både for å forstå sykluser og andre ting vi laget illustrasjoner av, og fordi han lærte oss mange hurtigtaster og funksjoner som en PC har.

Jeg fortalte de andre i gruppa om dette programmet, og de syntes også at dette var et nyttig verktøy som er enkelt å bruke. Du kan lett tegne omtrent hva du vil. Du kan sette inn bilder, figurer, ha forskjellige farger og tykkelse på streker, sirkler, tekst osv. Du kan enkelt duplisere én eller flere av figurene, og sette de sammen slik du vil. Da slipper du å tegne alle små detaljer på nytt, i figurer som er preget av mye gjentagelse. 

Selv etter at jeg var ferdig på vgs. og begynte med naturfag her på høyskolen, har jeg hatt utrolig god nytte av dette programmet. Jeg brukte det også her til å lage meg gode notater fra timene. Fordi det er så enkelt å bruke, tar det heller ikke lang tid å lage figurer og å lime de inn i dokumentet. Derfor kan du fint gjøre dette samtidig som du følger med på undervisningen.
Jeg vil på det sterkeste anbefale dette tegneprogrammet på grunn av alle dets fordeler. I forhold til tegneprogrammet Paint er det litt mer komplisert, men du får så mye mer ut av det også, som ikke Paint kan måle seg med.

Dette er en av tegningene fra timene i Biologi, og skal illustrere nitrogenets kretsløp. I de faktiske notatene fra timen, ble dette supplert med mer informasjon om temaet. Selv om jeg brukte det i naturfag, så kan det også brukes til å lage matematiske figurer, og illustrasjoner i alle andre fag.
I basisgruppa ble vi også enige om at dette er et program vi kan lære elevene våres, dersom vi skal undervise i et fag hvor illustrasjoner utgjør en viktig del av forståelsen og virkeliggjøringen av fenomener. Samtidig som du gir elevene et lite avbrekk fra undervisningen, lærer de et nytt program de kan få stor nytte av, og hurtigtaster på PC'n som effektiviserer arbeidet. 

Du kan laste ned TPX her

Bruk av film som vurdering av undervisning

I denne oppgaven skulle vi filme 5 minutter av en time vi har hatt og jeg valgte å gjøre dette i praksis. Timen jeg valgte å få filmet var en engelsktime hvor jeg hadde ett gloseopplegg kalt Bang Bang. Grunnen til at jeg valgte akkurat denne timen er fordi det er ett opplegg som veldig fort kan bli urolig og man trenger å ha full kontroll som lærer. Opplegget går ut på at det er en konkurranse for å bli klassens glosemester. Elevene konkurrerer to og to og de får en glose på norsk som de skal oversette til engelsk. Den som sier ordet på engelsk først etterfulgt av Bang Bang vinner runden inntil det kun er en elev igjen.

Måten vi valgte å gjennomføre dette på gruppa på var at vi filmet ca. 5 minutter av hverandres time. Da vi senere satte oss sammen for å gjennomgå filmklippene, så vi først på klippet sammen, og skrev ned noen stikkord som vi kunne bruke til felles refleksjon senere. Vi tok også med praksislærers tilbakemelding på timen.

Det første jeg tenkte da jeg så filmen var at jeg fremstod som veldig rolig og kontrollert da jeg stod ovenfor elevene. Jeg følte meg definitivt ikke så rolig på innsiden da jeg hadde timen. Grunnen til dette er jo som sagt at det er lett for at opplegget kan skli ut. Det som derimot var moro å se og som jeg ikke tenkte over under timen var hvor med elevene var på opplegget. Alle elevene fulgte spent med og tok rollen sin som meddommere veldig seriøst. Det som jeg også fikk høre etter timen var jo at selv ett par av de mer stille og også de urolige elevene hadde fulgt med hele timen. Dette var veldig godt å bli gjort klar over for det er slike ting man ikke alltid får med seg i en time. Det var også morsomt å se at selv om den ene eleven i finalen, som generelt sett kan være ganske urolig, fikk et lite latteranfall da jeg kom med en fleip for å senke spenningen litt. Han begynte å rulle rundt på gulvet, men det jeg innså først etterpå var jo at jeg hadde tatt tak i situasjonen på en veldig god måte ved å la han få samlet seg og være seg selv, for så å fortsette leken som om ingenting hadde skjedd. Dette var også noe jeg fikk høre fra medstudentene og praksislærer da vi så videoen og under tilbakemelding.

Det jeg har lært av denne erfaringen var hvor hjelpsomt det er å kunne se seg selv på film. Jeg ble kort sagt overasket over det jeg så av hvor rolig jeg egentlig var og hvor god kontroll jeg hadde de 5 minuttene. Det jeg tar med meg videre fra denne erfaringen er at film er genialt til å faktisk få svar på det man lurer på i en undervisningssituasjon. Kommuniserer jeg godt med elevene, gir jeg gode beskjeder, klarer jeg beholde roen under timen? Dette var noen av de spørsmålene jeg fikk svar på i filmen. Det jeg kunne tenke meg videre når jeg kommer ut i jobb er å fortsette å bruke film slik at jeg kan fortsette å gjøre justeringer i klasserommet når det kommer til tilpasning av stoff og oppførsel i klasserommet. Til slutt vil jeg også anbefale andre å filme seg selv i timene for å få et klarere innblikk i hvordan man faktisk fremstår som lærer. 

Filming og refleksjoner

Jeg fikk ikke filmet egen undervisning da jeg var i praksis pga. ulike årsaker. I stedet filmet jeg en filmsekvens på litt over 5 minutter via «Camtasia» hjemme. Ved bruk av Camtasia programmet måtte man filme gjennom webkamera, derfor brukte jeg min egen PC til dette.

Gjennom den 5 minutters lange videoklippet presenterte jeg skriveprogrammet «Word».  Jeg kalte videoen får «Læringsvideo». Jeg har tenkt tanken flere ganger om å lage flere læringsvideoer, der forskjellige programmer blir representert, eller en oppgave/tema blir forklart. På denne måten kan elevene se på videoen flere ganger, og har mulighet til å følge det tempoet de ønsker. Gjennom hele videoen hadde jeg fokus på en ting; Skrift. Jeg visste en gjennomgang av skrifttype, skriftstørrelse, skriftfarge og typografi. Jeg mener at skrift er det første og viktigste man skal lære når man åpner en word- dokument, derfor tok jeg for meg disse verktøyene. Om det blir slike videoer senere, vil jeg nok fortsette med å presentere programmet word med andre funksjoner.    

 Fra sist gang jeg brukte camtasia, hadde programmet oppdatert seg. Jeg måtte derfor sette meg inni programmet på nytt. Men det var en enkel program og det tok ikke lang tid å bli kjent med de viktigste funksjonene. Det som dermed tok lengre tid var selve filmsnutten. Jeg trodde ikke at filmen skulle bli så lang som den ble, og det tok lang tid å få spilt inn videoen. Dette kan være pga. at dette var nytt for meg. Neste gang tror jeg at det kommer til å gå raskere. Jeg hadde egentlig planlagt å vise hvordan man på ulike måter kunne legger til bilder i word, men siden filmen ble lang fikk jeg ikke til dette.

I gruppa så vi hverandres filmer, og ga hverandre tilbakemeldinger på kva vi synes var bra og hva som kunne forbedres. Jeg fikk tilbakemelding om det var ryddig framstilt, og går rolig fram. Og forklarer på en enkel måte. Dette synes jeg er viktig slik at elever som hører på skal få med seg alt som blir sagt. Det jeg kunne ha gjort bedre på, var å tenke bedre på rekkefølgen. Hadde jeg laget denne videoen for elever ville jeg tenkt mer på rekkefølgen.

Jeg synes dette var en oppgave som ga mange erfaringer. Man blir bevisst på stemmebruken og hvordan man oppfører seg. Det er viktig å se seg selv på film for å få inntrykk på hvordan man er. Man blir ofte observert av andre lærere/studenter, men det er også viktig å se seg selv på film, for å registrere sine uvaner.

Mobiltelefon i klasserommet

«Smarttelefonen er et stadig ekspanderende verktøy, som kan brukes til å utføre så godt som hva det skal være av oppgaver. Uten opplæring i fornuftig og produktiv bruk av smarttelefonen, blir den likevel ikke mer enn et overpriset leketøy. Ved å ikke lære elevene å utnytte smarttelefonens muligheter, gjør vi de en alt for stor bjørnetjeneste»

I løpet av mine fire år på lærerutdanningen, har jeg vært innom fire forskjellige, offentlige skoler, med fire forskjellige holdninger til bruk av mobiltelefon i klasserommet. Jeg skal ikke gå inn på forskjellene i skolenes holdninger. Det jeg vil sette fingeren på, er heller konsekvensene av manglende enighet rundt retningslinjene for bruk av mobiltelefon. Slik jeg ser det, er smarttelefonen et flerbruksobjekt. Et verktøy med større muligheter enn datamaskinen noen gang har hatt. Nettopp på grunn av dens allsidighet, lar den seg tilpasse til den individuelle brukerens behov, men også til den individuelles kunnskap og innsikt. Dersom innsikten ikke strekker seg lenger enn til de mest grunnleggende bruksområdene, strekker heller ikke funksjonaliteten seg lenger. De fleste som har snakket med barn og unge om telefonvaner, forstår raskt at telefonen stort sett brukes til sosiale medier og spill. Dette mener jeg skolen skal ta på seg mye av skylden for. Når telefonen ikke er tillatt i klasserommet, eller elevene ikke får undervisning i funksjonelt og allsidig bruk, vil telefonen fortsette å være en håndholdt spillkonsoll. Stadig fler og fler lommer inneholder en smarttelefon. I teorien betyr det at stadig fler blir i stand til å utføre arbeid på mer varierte måter. I praksis betyr det dessverre noe annet. Dersom skolene hadde åpnet for bruk av mobiltelefon i klasserommet (forutsatt at retningslinjene var klare på hva som forventes av elevene), kunne elevene fått opplæring i hvordan de bruker kontorprogramvare, verktøy innen lyd og bilde, og andre multimediale verktøy. Elvene kunne med andre ord blitt avanserte, fleksible og produktive smarttelefonbrukere, med kunnskap og innsikt i hvordan de kan tilpasse verktøyet til sine behov.

Jeg kan ikke se for meg at telefonen blir borte. Jeg kan heller ikke se for meg at den blir noe mindre viktig i den nærmeste fremtid. Derfor tenker jeg at det er viktig å lære de oppvoksende generasjonene hvordan de kan bli smarte, avanserte brukere, fra starten av.

Jeg har selv sett hvordan undervisningssituasjonen endres, og hvordan den kan spinne ut av kontroll, i det øyeblikket mobiltelefonen tillates i klasserommet. Dette viser at skolen, så vel som læreren må bestemme seg for hvilke retningslinjer som skal gjelde. Samtidig viser det at skolen har kommet for sent på banen. Telefonen har for mange rukket å bli et leketøy; en holdning det tar tid å endre.