Digitale samarbeidsverktøy

Vi har valgt å se på ulike måter å samarbeide over nett.

iWork i iCloud

Apples office pakke (iWork)

Det begynner etter hvert å dukke opp mange alternativer for samarbeid over nett. Gigantene har alle hver sin løsning. Den store fordelen med dette er selvfølgelig at man slipper å sette seg inn i noe helt nytt, når man trenger å samarbeide med noen. Ofte kan det være like så greit å holde seg til sitt favorittverktøy. For min del er det Apples iWork-pakke, med Pages, Keynote og Numbers.

iWork møter iCloud

La oss si at jeg og noen kolleger/medstudenter skal samarbeide om en presentasjon. I dette tilfellet oppretter jeg et dokument i Keynote på min mac. Når dokumentet er opprettet, sender jeg enkelt en delings-link til de andre i gruppa. Delings-linken kan sendes på mange ulike måter. Deleren har også mulighet til å passordbeskytte dokumentet. Nå er det bare for de inviterte å trykke på linken, og godta invitasjonen. Linken åpner iCloud.com, hvor det finnes online-versjoner av både Keynote, Numers og Pages. Dette gjør det mulig å arbeide med et hvilket som helst dokument, fra en hvilken som helst enhet. Så lenge man har en nettleser, kan man bruke programmene (det vil i praksis si at alle som har en nettleser har gratis tilgang på en fullstendig office-pakke).

Samarbeid

iWork for iCloud tillater at 100 mennesker kan arbeide på den samme filen samtidig. Filene kan være opp til 1 GB store, så det er få begrensninger, med andre ord. I dette eksempelet ville det vært naturlig at gruppen arbeider med ulike slides i presentasjonen. Endringene skjer i sanntid, så alle kan følge med på gruppens progresjon. Dersom flere i gruppen arbeider med akkurat det samme, og forsøker å overskrive hverandres informasjon, blir administratoren av dokumentet varslet, og får mulighet til å bestemme hvilke endringer som skal gjelde. De andre på gruppen får en pop-up-boks, med beskjeden «Hold that thought».

Sluttresultatet

iWork for iCloud fjerner fullstendig behovet for minnepennen. Når presentasjonen skal vises frem, kan man logge seg inn og åpne dokumentet i online-versjonen av Keynote. Presentasjonen kjører da som at programmet skulle vært installert på maskinen.

Dersom man likevel vil laste ned dokumentet, kan man velge å lagre det i flere filformater, som Powerpoint, PDF, film, HTML, eller som bildefiler.

Mikrofonens viktige rolle i spillverden - Teamspeak

Kommunikasjonens vktige rolle i gamingverden.

Helt siden multiplayervalget kom til pc-spillverdenen har kommunikasjonsverktøy vært i fokus. I flere strategispill fra 90-tallet ble chatfunksjonen implementert, oftest som en liten snakkeboks nede i hjørnet av skjermen som viste beskjeder fra de forskjellige spillerne man var i samme spill som. Denne kommunikasjonsformen er fortsatt veldig viktig, og brukes til å fortelle medspillere hva man tenker, og for å forvirre/utpsyke motstandere.

Mikrofonen tar over for tastaturet

De siste femten årene har det vært drøssevis av indie-program som har insett at å snakke i en mikrofon fremfor å bruke tastene når man skal kommunisere i et online spill ville forbedret både opplevelesen men også effektiviteten i multiplayerspill. Det startet med programmer som roger wilco og ventrilo. For å bevare den allerede dårlige båndbredden som isdn linjene hadde å tilby måtte også programmenes kvalitet senkes. Dette førte til støy og skurr som var til stor irritasjon for spilleren, men som eneste alternativ ble de allikevel nødt til å bruke dem. Mikrofonen var altså kommet for å bli.

Teamspeaks kvaliteter

De fleste programmene er i dag er veldig gode, både på lydkvalitet og brukervennlighet. Jeg vil allikevel fremheve Teamspeak som et godt verktøy, ikke bare til gaming men til generell sosial kommunikasjon. Teamspeak oppnår omtrent nesten samme kvalitet som sin komersielle rival Skype, men oppsettet og utseendet er veldig simplifisert opp i mot sitt formål. Jeg bruker Teamspeak daglig for å snakke med mine venner, og jeg vil nå fremheve noen sterke sider ved dette programmet - som også er grunnen til at jeg vil oppfordre mine elever til å bruke dette fremover som lærer. 

Så lenge man har adgang til en server (det koster ikke noe å sette opp en slik) kan man gå inn på et rom og være der så lenge man vil. Man kan altså "idle" i sitt respektive rom, mute seg selv hvis man ikke vil høres, men fortsatt være tilgjengelig gjennom chat og kan enkeltt gå tilbake til chatrommet ved å unmute seg selv for så å være tilbake i samtalen. Dette betyr at uansett hva man bedriver tiden med på pcen kan plutselig en kammerat komme online og snakke til deg - uten å måtte ringe opp for å sjekke om du er der som på Skype. På en server kan man opprette flere rom, hvor hvert rom kan være passordbeskyttet av administratoren(e). Dette betyr at om noen sitter og snakker sammen om noe privat, eller spiller samme spill, kan de snakke om dette uforstyrret inne på sitt eget rom. I tilegg kan man logge seg på Teamspeak på smarttelefoner og nettbrett, noe som øker tilgjengeligheten. Jeg tror at dette kan være til stor hjelp for grunnskole-elever ikke minst på ungdomsskolen for å holde en muntlig kontakt. Man kunne for eksempel hatt en klasseserver med forskjellige fag-rom eller gruppeprosjekts-rom som elevene kunne samarbeidet i, pluss et lobby-rom hvor alle kan snakke sammen om hverdagslige saker.

Mulige ulemper ved en slik form for kommunikasjon er på lik linje med andre sosiale nettsteder som f.eks facebook at slikt kan misbrukes. Man har et eget brukernavn når man logger inn, og dette kan byttes fra gang til gang. Det vil altså si at man kan utgi seg for å være en annen, selv om det å vil være vanskeligere med stemmen enn når man skriver. Det at romene er passordbeskyttet kan også ved feil bruk føre til at noen blir utestengt, derfor kan det være fint om læreren selv har en administrator tilgang.

Facebook som sammerbeidsplattform

I dette blogginnlegget skal jeg snakke om noen styrker og svakheter ved å bruke Facebook som en samarbeidsplattform. Det som, etter min mening, er en av Facebooks største styrker, er at det er noe som de fleste har i vårt digitale samfunn. Det er ett sted hvor mange mennesker har tilgang til hverandre, og hvor man lett kan finne og dele informasjon. Det jeg liker med Facebook, som en samarbeidsplattform, er at man kan dele så godt som alle typer informasjon. Om man jobber med en person alene kan man sende informasjon i chaten. Det samme gjelder om man jobber i en gruppe. Man kan sende filer, videoer, linker, oppgaver eller bruke det som en koordinasjonsplattform for å planlegge oppgaver. Dette er også noe vi har gjort på gruppa vår.

Det er derimot også noen sentrale svakheter jeg ser ved å kunne bruke Facebook. Ikke alle har Facebook, og om man skal samarbeide med noen som ikke har det, så må man finne på noe annet. Samtidig kan det være slitsomt å måtte sjekke chaten for informasjon fra lengre tid tilbake. Et annet problem er jo også det at man ikke kan skrive på samme oppgave ala det man kan i for eksempel Google docs eller Iwork. Dette gjør det også vanskeligere å redigere informasjon, i og med at man må sende det fram og tilbake i flere omganger, og at man ikke kan endre på det med en gang. Til slutt, om man jobber i skolen, må man ta hensyn til at Facebooks aldersgrense er 13 år; noe som betyr at man ikke kan bruke det i barneskolen. Facebook som samarbeidsplattform kan derfor ikke brukes i barneskolen.

På tross av noen åpenbare svakheter, så mener jeg at Facebook er en genial samarbeidsplattform, om enn helst om man skal organisere arbeid eller meninger. 

Hvordan Powerpoint/Keynote kan brukes (og ikke brukes) i klasserommet.

Jeg har delte meninger om Powerpoint/Keynote. Samtidig som det kan være et godt supplement til en undervisningsøkt, eller en forelesning, kan det også være et svært distraherende element. Dersom presentasjonen inneholder for mye tekst, eller fungerer som lærerens manus, fungerer det i mot sin hensikt, slik jeg ser det. Jeg har selv erfart hvordan en god Powerpoint/Keynote kan fungere som en støtte, samtidig som det bidrar til å levendegjøre temaet det snakkes om. Ved bruk av bilder og noen få stikkord, kan presentasjonen gjøre det lettere for elevene å forestille seg det det snakkes om, samtidig som det kan gi meg, som lærer, en støtte. På den annen side, har vi vel alle vært vitne til hvordan en powerpoint kan brukes på helt feil måte. Det blir svært vanskelig å følge med når det både presenteres store mengder skriftlig og muntlig informasjon samtidig. Spesielt hvis man forsøker å både ta notaer av det foreleseren sier, og det som står skrevet i powerpointen. I tillegg hadde det jo vært kjekt å faktisk få med seg det som blir sagt. Det er mulig det bare er meg, men min evne til multitasking strekker seg dessverre ikke så langt.

Det finnes en enkel suksessoppskrift på hvordan man kan misslykkes med powerpoint: 

1. Skriv så mye som mulig på hver side. 
2. La all teksten komme inn ved hjelp av storslåtte animasjoner (gjerne én og én bokstav av gangen). 
3. Pass på å ha en overgangsanimasjon mellom hver side.
4. Bruk god tid på å finne en bakgrunn med masse detaljer. Det er fint om du også er nøye med å ha forskjellige bakgrunnsbilder på hver side.
5. Fokuser på lesbarhet. Dersom bakgrunnen er i ca. samme farge som teksten, må elevene/studentene følge ekstra godt med for å klare å lese det som står skrevet.
6. Dersom du skal bruke powerpointen som manus, er det viktig at du forholder deg til den så lite som mulig. Bruk helst andre ord og uttrykk enn det som står skrevet. Snakk fort, og bla om til neste side før noen i «publikum» er ferdig med å notere. Et irritert publikum er et engasjert publikum.

All ironi til side. Noen av mine mest vellykkede presentasjoner, har vært i naturfag. Her har jeg for eksempel visualisert og konkretisert hvordan ulike typer daler dannes, ved hjelp av is og vann som graver, og linjer for å utheve dalenes former. Jeg har også hatt noen presentasjoner om bergarter. Da har det vært fint å kunne vise frem forskjellige bergarter, for så å legge over et «forstørrelsesglass», og se på strukturene i bergartene. Også i norskfaget har jeg sett hvordan presentasjoner kan brukes for å tydeliggjøre ulike temaer. I arbeid med ordklasser laget jeg for eksempel en interaktiv presentasjon, hvor elevene kunne komme opp i grupper, og markere/utheve ord, med ulike farger for ulike ordklasser. Dette engasjerte elevene.

En powerpoint som understreker og tydeliggjør det som presenteres muntlig, er en god powerpoint. For å oppsummere, tror jeg hensikt, minimalisme og mottakerbevissthet er viktige stikkord.

Bruk av film for å vurdere seg selv

I denne oppgaven skulle vi filme oss selv i en undervisningssituasjon. Jeg så for meg at jeg ville ha problemer med å oppføre meg naturlig, så lenge jeg visste at jeg ble filmet. Jeg vurderte derfor hvor vidt jeg selv skulle være klar over om jeg ble filmet, eller ikke. Samtidig ville jeg gjerne observere hvordan jeg gjennomfører oppstarten av en time. Hvordan jeg legger frem opplegget for økten, og hvor tydelig/utydelig jeg informerer om det som skal skje. Til slutt falt valget på å vite om filmingen. Elevene ble ikke gjort oppmerksomme på at jeg ble filmet.

I gruppen vår filmet vi ca. 5 minutter av hverandres time, og valgte i refleksjonen å konsentrere oss om formidling. Da vi senere satte oss sammen for å gjennomgå filmklippene, så vi først på klippet sammen, og skrev ned noen stikkord som vi senere kunne bruke til felles refleksjon. Vi tok også med praksislærers tilbakemelding på timen.

Heldigvis klarte jeg å ignorere kameraet. Oppstarten ble derfor gjennomført som vanlig. Jeg vet ikke hvordan andre opplever å studere seg selv på film, men for min del ble jeg umiddelbart oppmerksom på veldig mange små ting, som for eksempel hvordan jeg beveger armene, hva jeg gjør med hendene, hvilke ansiktsuttrykk jeg bruker og hvordan jeg beveger meg i rommet. Da vi skulle arbeide med klippene i gruppa, lot jeg merke til hvor rolig jeg fremstod. Dette er noe jeg har fått tilbakemelding på flere ganger, både fra medstudenter og praksislærere. Akkurat denne timen hadde jeg norsk med femte klasse. Temaet for perioden var «fortelling», og vi skulle i gang med en fortellersirkel, hvor vi skulle improvisere en fortelling sammen. Dette er et tema jeg er svært komfortabel med. Jeg tror det gir seg utslag i kroppspråket og væremåten. Det hadde vært spennende å se seg selv i en annen time, hvor jeg ikke er like komfortabel. Filmklippet gjorde meg oppmerksom på et par ting jeg ønsker å forbedre, som for eksempel hvor jeg gjør av hendene mine i mens jeg snakker.

Gruppearbeidet med filmklippene ble gjennomført på omtrent samme måte som en tilbakemeldingsrunde, etter en gjennomført økt. Den store forskjellen var at også jeg kunne observere meg selv, og komme med synspunkter fra en observerende vinkel. Jeg tror nok jeg kommer til å bruke denne metoden igjen senere, for å observere meg selv i ulike situasjoner og timer.

Mobiltelefon i klasserommet

«Smarttelefonen er et stadig ekspanderende verktøy, som kan brukes til å utføre så godt som hva det skal være av oppgaver. Uten opplæring i fornuftig og produktiv bruk av smarttelefonen, blir den likevel ikke mer enn et overpriset leketøy. Ved å ikke lære elevene å utnytte smarttelefonens muligheter, gjør vi de en alt for stor bjørnetjeneste»

I løpet av mine fire år på lærerutdanningen, har jeg vært innom fire forskjellige, offentlige skoler, med fire forskjellige holdninger til bruk av mobiltelefon i klasserommet. Jeg skal ikke gå inn på forskjellene i skolenes holdninger. Det jeg vil sette fingeren på, er heller konsekvensene av manglende enighet rundt retningslinjene for bruk av mobiltelefon. Slik jeg ser det, er smarttelefonen et flerbruksobjekt. Et verktøy med større muligheter enn datamaskinen noen gang har hatt. Nettopp på grunn av dens allsidighet, lar den seg tilpasse til den individuelle brukerens behov, men også til den individuelles kunnskap og innsikt. Dersom innsikten ikke strekker seg lenger enn til de mest grunnleggende bruksområdene, strekker heller ikke funksjonaliteten seg lenger. De fleste som har snakket med barn og unge om telefonvaner, forstår raskt at telefonen stort sett brukes til sosiale medier og spill. Dette mener jeg skolen skal ta på seg mye av skylden for. Når telefonen ikke er tillatt i klasserommet, eller elevene ikke får undervisning i funksjonelt og allsidig bruk, vil telefonen fortsette å være en håndholdt spillkonsoll. Stadig fler og fler lommer inneholder en smarttelefon. I teorien betyr det at stadig fler blir i stand til å utføre arbeid på mer varierte måter. I praksis betyr det dessverre noe annet. Dersom skolene hadde åpnet for bruk av mobiltelefon i klasserommet (forutsatt at retningslinjene var klare på hva som forventes av elevene), kunne elevene fått opplæring i hvordan de bruker kontorprogramvare, verktøy innen lyd og bilde, og andre multimediale verktøy. Elvene kunne med andre ord blitt avanserte, fleksible og produktive smarttelefonbrukere, med kunnskap og innsikt i hvordan de kan tilpasse verktøyet til sine behov.

Jeg kan ikke se for meg at telefonen blir borte. Jeg kan heller ikke se for meg at den blir noe mindre viktig i den nærmeste fremtid. Derfor tenker jeg at det er viktig å lære de oppvoksende generasjonene hvordan de kan bli smarte, avanserte brukere, fra starten av.

Jeg har selv sett hvordan undervisningssituasjonen endres, og hvordan den kan spinne ut av kontroll, i det øyeblikket mobiltelefonen tillates i klasserommet. Dette viser at skolen, så vel som læreren må bestemme seg for hvilke retningslinjer som skal gjelde. Samtidig viser det at skolen har kommet for sent på banen. Telefonen har for mange rukket å bli et leketøy; en holdning det tar tid å endre.

«Inntrengeren SMARTboard» 

I løpet av den tiden jeg har vært vikar i skolen, og for så vidt også i praksis, har jeg observert hvordan lærere forholder seg til SMARTboard, og bruken av denne. Det er svært delte meninger om hvor nyttig den interaktive tavla faktisk er.

«Tavla er blitt så liten etter at vi fikk SMARTBoard» 

Dette er et utsagn jeg har hørt flere ganger, i ulike klasserom. Et utsagn fra lærere som mener at smart-tavla har begrenset dem, fordi det nå er mindre plass på den ordinære tavla. De har selvfølgelig helt rett. Alle kan se at den ordinære tavla har blitt mindre, og at dersom man kun skal forholde seg til den, ja, da må “Ole”, bakerst i klasserommet, lese det som står der med kikkert. Men hva er det disse lærerne ikke ser? Hvorfor ser de ikke at tavla har blitt utvidet, heller enn begrenset? Her tror jeg manglende opplæring må ta på seg skylden. Jeg forstår godt fortvilelsen til den læreren, som opplever at klasserommet har blitt okkupert av en uforståelig og fremmed dings. All teknologi kan virke skremmende på den som ikke forstår den. For at en SMARTboard skal kunne ha en meningsfull plass i klasserommet, må læreren i det minste ha fått en grunnleggende opplæring.

Da skulle vel saken være grei? Eller? Det er ikke bare de uinnvidde som hvisker misfornøyd i gangene. Også de som mestrer å utnytte SMARTboarden, stiller spørsmål ved hvor vidt den faktisk er nyttig. Noen av argumentene som går igjen er at SMARTboarden i praksis fungerer som en overpriset projektor, at den kun bidrar til å styrke en lærerorientert undervisningsform, at det samme arbeidet kunne blitt utført på elevenes maskiner, og at det er en lite gjennomtenkt budsjettprioritering, med tanke på det faktiske utbyttet.

Jeg tror det er viktig å være bevisst på hva man faktisk kan, og ikke kan, bruke en SMARTboard til. Når kan den støtte opp under undervisningen, og når er den et hinder?

Del gjerne tankene deres!