Vurdering av egen praksis ved bruk av film

Vi har begge filmet oss selv i en undervisningssituasjon. Her reflekterer vi rundt denne bruken av videokamera. Hva har vi lært av å se oss selv på film? Kan vi bli bedre lærere på bakgrunn av å se oss selv undervise?

Noen erfaringer vi gjorde oss underveis i diskusjonen, på bakgrunn av de to filmklippene:

• Går litt rundt, men kunne gjort det mer. Kunne også gestikulert mer. (Avhengig av fag, tema og/eller klassetrinn?) Ser på elevene når vi snakker, nikker underveis, hjelper elevene videre om svarene er litt vage.
• Vi virker interessert i det vi snakker om, men innlevelsen kunne likevel vært bedre.
• Stemmen blir mer utydelig når en snakker mens en skriver på tavla.
• Noen elever blir fort ukonsentrerte og fokuserer på andre ting når læreren står med ryggen mot dem. Både når en skriver på tavla eller hjelper en annen elev med oppgaver.
• Passe stemmevolum, men litt fort. Når vi ble ivrige hadde begge en tendens til å snakke fortere enn til vanlig. (Kan iver gå på bekostning av et rolig nok tempo?)

Filmen viser at det er mye en ikke ser selv, både av hvordan en fremstår som lærer og hvordan elevene oppfører seg. En kan fort se seg blind på alt som kan forbedres ved å se en slik film. De færreste liker å se seg selv på film, og det er lett å være kritisk til seg selv. Men vi må passe oss for kun å se etter det som har forbedringspotensial. Det er også veldig nyttig å få satt ord på det som faktisk gjøres bra, slik at en blir seg det bevisst og kan gjøre mer av det. I forhold til dette har det vært bra å være en gruppe som sammen har sett og diskutert innslagene, for det er gjerne lettere for andre enn en selv å se de positive tingene.

For å oppsummere, vil vi si at vi har hatt stor nytte av å se oss selv undervise på film. Lærere kan ved hjelp av et slikt verktøy peke på flere ting ved måten de underviser på som de ikke er seg bevisst, både på godt og vondt. Man får dessuten et bedre innblikk i hvordan elevgruppa oppfører seg, ikke minst bak lærerens rygg, bokstavelig talt. Et faremoment er at undervisningssitasjonen kanskje ikke blir reell fordi elevene vet at de blir filmet. Filming over tid kan kanskje være med på å gjøre elevene ”immune”, altså at de etter hvert vil glemme eller rett og slett ikke bry seg om at kameraet går.

Gruppemedlemmer: Andreas Erichsen og Cecilie Bjørling.