fredag 4. februar 2011

Kan vi tenke annerledes?

Kom over denne videoen på youtube og det satte virkelig i gang tankene. I forlesningen vi hadde om eTwinning og digitalt samarbeid 27.01.2011 ble det vist en video i samme animasjonsstil. Videoen er en animering av en forelesning Sir Ken Robinson hadde for RSA (Royal Society of Arts) om undervisningsgrunnlag. Den tar også opp litt om problematikken rundt medisinering av barn med ADHD.

Er det slik at skolen er fanget i den veldig firkantete forstillingen som Sir Robinson fremstiller her? Blir elevene i dagens skole overbevist om at det kun eksisterer ett svar? Jeg er både enig og uenig med Robinson i hans fremstilling av læreren i dette foredraget. Jeg synes det virker som at Robinson mener at læreren også sitter fast i en bestemt ramme og at man har vanskelig for å bryte ut av denne rammen. Det er klart at man kan finne enkeltpersoner som faller inn under denne kategorien, men at siden pedagogikken hele tiden er under utvikling så har læreren alltid mulighet til forandre undervisningen. Derimot synes jeg det er flere veldig spennende poeng som Robinson trekker frem i forlesningen, særlig det han sier om "divergent thinking".

Anbefaler alle å se denne filmen og gjerne se videre på videoer fra RSAnimate, for dere med iPhone så har RSA laget sin egen applikasjon hvor alle forelesningene er tilgjenglig rett på mobiltelefonen. Disse videoen ligger også fritt tilgjenglig på youtube.

PS: Anbefaler også å se denne filmen om motivasjon.

torsdag 3. februar 2011

Digital stories

Kveldens forelesning handlet om digitale fortellinger.
Synes dette kan være en interessant og spennende måte
å presentere undervisningen på. Tror nok at denne
framstillingsformen kan appellere til flere av elevenes
sanser. Dersom man legger til effekter som: musikk, lyd,
lesing med innlevelse, spesielle overganger mellom bildene,
tekst og bilder som passer til temaet, får, forhåpentligvis
elevene, inn det faglige stoffet på en mer engasjerende
måte som igjen kan motivere til videre innsats. Jeg likte godt
foreleserens utsagn, om at meningen med digitale fortellinger,
blant annet var å få fram de små hverdagshistoriene i et større
perspektiv samtidig som de skal fremme følelser og berøre
oss emosjonelt.

Second life

Second life har sine negative og positive sider, slik som alle andre program. Jeg synes en av de positive sidene er at du kan ha kontakt med andre som befinner seg langt unna, spare miljøet og en del penger. Et annet pluss er at du kan se ulike deler av verden visuelt. Alle kan sitte i Paris mens de snakker og ser på Eiffeltårnet. Men hvor lærerikt er egentlig Second life? Lærer elevene bedre av å være inne på Second life og å se på Eiffeltårnet eller lærer de best av å se tårnet fra Google Earth? Jeg er også skeptisk i forhold til aldersgruppen. Kanskje passer det best for elever på videregående og mennesker som reiser mye. En annen sak jeg synes er viktig å dra frem er hvor stillesittende samfunnet kommer til å bli. Summa summarum så er det uansett veldig bra at vi har en del program å velge mellom. Dette gjør at hver enkelt lærer selv kan vurdere hva som passer best for sitt trinn.

tirsdag 1. februar 2011

First or second life?

Denne våren er jeg student på studiet: Ikt for lærere og i kveld har jeg vært på forelesning av Ray Svanberg. Det er ganske fantastisk å lære om hvilke muligheter som finnes innenfor ulike tredimensjonale verdener. Du kan leve deg inn i ulike roller i en digital "fantasiverden"og du kan leve sammen med andre "familiemedlemmer" og "venner" i denne verdenen.
Kanskje er det greit at feks. barn skaper seg et fantasiliv som man kan flykte inn i når man har behov eller lyst til det? Det kan imidlertid virke noe skremmende at spesielt barn kan bli så opptatt av dette avatarlivet at de undrer seg over hvilken verden som egentlig er den virkelige.
SECOND LIFE
Spennende og interessant forelesning i dag om SECOND LIFE. Forelesningen ble holdt av Ray Svanberg.
SECOND LIFE er sikkert et morsomt spill, og det åpner sikkert for muligheter som jeg ennå ikke kjenner til. Spennende å tenke hva det kan brukes til i undervisningssammenheng.
Er SECOND LIFE en arena hvor vi positivt kan utnytte hverandres ressurser på? Hva slags utbytte kan våre elever ha av dette? Mulighetene for bruk i flere fag er sikkert mange, men vil vi kunne se økt læringsutbytte hos elevene rent faglig sett?
Er dette spillet helt ufarlig? Hva med spilleavhengighet? Hva med virkelighetsoppfatningen til den enkelte? Vil det å leve gjennom en avatar på SECOND LIFE forstyrre det å leve et virkelig liv? Når det virkelige livet går enn i mot, vil man da flykte inn i fantasiverden på SECOND LIFE? Eller kanskje vil det å "lykkes" som avatar gjøre at man står bedre rustet i virkelighetens verden?
Jeg sitter igjen med mange spørsmål, og må innrømme at jeg blir nysgjerrig på dette nettstedet og hva det inneholder av muligheter og begrensninger.


Nettmobbing

Jeg leste en artikkel i dag på vg nett (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10013829). Den snakker om nettbruk blant unge, og hvor mange av disse som faktisk opplever å bli mobbet. Hele 19 % av barn og unge i alderen 8-16 år har lagt merke til at noen har blitt mobbet eller truet på ulike nettsamfunn, mens 10 % har selv opplevd å bli mobbet.

I artikkelen kommer det også frem at over 1 av 3 barn mener det er lettere å si noe stygt om andre på nett eller mobil, i forhold til å si det ansikt til ansikt. Med tanke på at data- og mobilbruk er en del av alle barn og unges hverdag kan disse tallene virke skremmende. Hva skal vi som foreldre og lærere gjøre for å forhindre dette? Nettmobbing er et dagsaktuelt tema, og noe som kan være vanskeligere å oppdage en mobbing i f.eks skolegården eller i hjemmet. Kanskje er regjeringens manifest mot nettmobbing et skritt i riktig retning? Uansett, vi har en stor jobb foran oss for å få bukt med nettmobbingen!

Digitalisering til nytte og besvær

I forelesninga til Hans Petter den 20. januar fikk jeg meg virkelig en oppvekker!

Han fortalte om en gammel bok fra 1086, som i senere tid ble gjort digital i 1986. I dag er boka fortsatt helt leselig mens den digitale har en svært utdatert teknologi som vanskelig lar seg åpne…

Det er ingen tvil om at digitalisering har mange positive sider. Det tar mindre plass, kan lett publiseres for så godt som hele verden, og er generelt praktisk. Vi tenker ofte at vi lagrer det på pc og ulike harddisker for da har vi oversikt over hvor vi har det, og mister det ikke så lett.

Spørsmålet er om resultatet i det lange løp er det motsatte? At vi med tiden i større grad mister dokumenter og informasjon ved å digitalisere alt? Hans Petter fortalte også at han hadde en harddisk med bilder som bare var en 4-5 år gammel. I dag fikk han ikke tak i driver til denne harddisken slik at han fikk opp bildene sine på dagens pc. Her snakker vi om 4-5 år, men hva om 50 år? 100 år? eller 1000 år? Vil det meste av dagens digitalisering være utdatert og umulig å hente frem?

Jeg sier ikke at vi skal slutte med digitalisering. Digitalisering har fantastisk mange muligheter og positive egenskaper, som vi bør bruke! Men burde vi kanskje være nøyere med å lagre viktig info også som papirdokumenter? Finnes det andre måter vi kan ta vare på det vi har, uten å stole blindt på at digitalisering er den eneste og beste måten?

Jeg har i hvert fall sendt inn en bestilling hos ”elitefoto” på de fineste bildene fra bryllupet mitt…