Jeg vil i
løpet av mine 200 ord i denne posten absolutt ikke bruke noe mer tid enn dette til
å «state the obvious» - at dataspill har noen uhyre destruktive sider ved seg.
Når det er sagt vil jeg isteden her poengtere noen av de positive sidene ved
dataspill, som jeg selv har erfart, både som lærer og elev.
De mange
forskjellige spillsjangerene som finnes der ute påkaller ulike kognitive krefter
fra spilleren for at man skal kunne mestre de. Med det mener jeg at ut i fra
hva for et type spill man holder på med, trener man ulike psykiske sentere av
hjernen. Jeg er ingen hjernekirurg så jeg vil ikke gå dypere inn på nøyaktig
hva som skjer, men heller fokusere på prosessen og utfallene.
I hurttiggående
fp-spill (first person) spill beveger man seg som om man har armene foran seg,
ofte med et våpen i hendene. I disse spillene trener man reaksjonsevnen til de
grader – reagerer man ikke fort nok, så taper man.
Mange av dagens spill krever
at man gjentatte ganger gjennom spillets løp knekker koder og planlegger
strategisk hvordan man skal komme frem til best mulig result. Slike
strategispill trener både matematikkevnene når det kommer til hoderegning,
statistikk, sansynlighet etc.I tilegg
trener man hodet når det kommer til presisjon og timing.
Flere og flere spill
baserer seg på historiske fakta og jeg har opplevd at flere elever har kunnet
svare meg på emner i f.eks samf.fag uten at de har hatt om temaet på skolen.
Svaret er ofte at de har sett det på film, men faktisk oftere at de har spilt
et spill som har dreid seg om det samme emnet som undervisningen.
Tilst sist, men absolutt ikke minst vil jeg også ta med hvor mye mestringsfølelse det gir (ikke minst et barn) å komme seg igjennom et spill – å ha løst koden. I tillegg kan dataspill føle til sosialt samvær, både ved å diskutere disse men også gjennom tilgang til online og ikke minst lokal multiplayer.
Misforstå meg
rett, dette rettferdiggjør ikke det faktum at overdrevent bruk av dataspill gir
svært negative utfall, men det skal faktisk med i debatten at det finnes
positive sider også. Tenk på det dere! J
Mvh,
Andreas
Jeg synes dette var en veldig forfriskende holdning til dataspill å lese. Fine eksempler om hva forskjellige typer spill (og sjangre) kan tilby, formidlet på en konkret måte. Dette er selvsagt avhengig av at en lærer vet å ta i bruk disse redskapene som er barnas hobby. Ofte legges fokuset på bare de negative aspektene til dataspill, men her nevnes både motivasjon - mestringsfølelse og sosialisering. Mange dataspill er ikke solo-spill, men multi-player spill - da må en lære å spille på lag, planlegge nøye og dele tanker og kunnskap for å løse oppgaver.
SvarSlettEr veldig enig i det du skriver her. Jeg tror noe av problemet kan være at enkelte lærere for eksempel ikke forstår alle gevinstene som kan komme med dataspill. Du snakker om økt reaksjonsevne i FPS, eller hjernetrim aspektet og ikke minst mestring, men jeg vil gjerne legge til ett par ting. Ikke minst kan barna lære seg å samarbeide i enkelte spill som i League of Legends hvor 5 stykker samarbeider på hvert lag for å ta over fiendebasen. Samtidig så spiller man ofte med personer utenfor Norge i disse spillene, så barn får også øvd seg innenfor engelsk. Til slutt vil jeg nevne en erfaring jeg hadde med en 7 klassing i fjor som kunne svare på mange spørsmål om den amerikanske borgerkrigen fordi han hadde spilt Assassins Creed. Dette sier meg at læringspotensialet er der, selv om man også kan diskutere om 12-13 åringer skal spille spill med 18-års grense, personlig mener jeg ikke det. Alt i alt et veldig bra og reflektert innlegg Andreas!
SvarSlettEr enig i mye av det du skriver. Det er viktig at vi som lærere ser det positive i alle barns ulike interesser og oppmuntrer de til å drive videre med disse. Selv om dataspill som du sier, ikke bare har positive sider ved seg, er det viktig å legge vekt på de positive sidene og oppmuntre til videre spill, i noen sammenhenger! Vi må noen ganger møte barna på den arenaen hvor de er. Dette kan være en motivasjon for videre læring gjennom spillet.
SvarSlett